Norgesmester Jon Pål Hamre: Slik skrur man buldere til konkurranse

I helgen er det NM i buldring på Lillehammer, og i den anledning har vi snakket med Vulkans buldresetter Jon Pål Hamre om hvordan man må tenke når man skrur buldere til konkurranser.

Jon Pål Hamre er fast buldresetter på Vulkan, i tillegg til at han jobber som trener for klubben. Han skrur også buldere til konkurranser, nå sist under norgescup i Stavanger. I helgen går norgesmesterskapet i buldring av stabelen, der han for øvrig selv skal delta (dog dessverre ikke under Kolsås-fanen, da han hører til Trondheim Klatreklubb). Så vi benyttet anledningen til å ta en prat med ham om arbeidet som legges ned av dem som skrur til konkurransene. Vi mistenkte nemlig at det ikke var småtteri!

– Hvordan klarer dere å beregne nivået?

– En blanding av erfaring og flaks. Vi som skrur til konkurranser, skrur og klatrer ofte med de som skal delta. Da kjenner vi til en viss grad nivået fra før. I tillegg er det åtte kvalikbuldere i hver klasse, og som regel vil noen av dem treffe nivået ganske bra – og andre ikke. Under kvaliken følger vi nøye med på hvordan klatrerne klarer seg på bulderne våre, så gjør vi som regel modifikasjoner på finalebulderne basert på hva vi så. Det er nok dette som er vanskeligst med å skru til konkurranser. Uansett hvor rutinert man er eller hvor mye jobb man har lagt i bulderne, må man håpe at man har en del flaks. Svaret er egentlig at vi av og til ikke klarer å beregne nivået.

– Hvordan løser dere i det i forhold til at det er så mange klasser? Hvordan finner dere for eksempel ut hvilke ruter som kan brukes i flere klasser? 

– Logistikken er alltid et puslespill! Hvis vi rutesettere kunne bestemme, hadde vi skrudd en hel haug med buldere og fordelt dem på de klassene vi føler de passer til. Men slik er det ikke. Vi må ta hensyn til at buldreveggen ikke har plass til uendelig med buldere, at vi ikke har ubegrenset med kule tak å jobbe med, og at tidsskjemaet skal gå opp. Vi snakker alltid mye med klatreforbundet, arrangøren og hoveddommeren. Vi prøver å ha et godt system. Det er da en oversikt over alle bulderne: hvilke klasser vi tror de kan passe for, hvilken stil det er og hvor vanskelig vi tror de er for de forskjellige klassene. Deretter tester vi, endrer bulderne, tester mer, endrer mer, og så videre. Til slutt sitter vi igjen med en del buldere som vi har fordelt på de forskjellige klassene, så er det bare å krysse fingra!

– Hvordan jobber dere? Planlegger dere alt av type tak, stil og så videre i forkant, eller blir noe til underveis?

– Som regel starter vi med full frihet. Alle skrur noen buldere hvor de vil med hvilke tak de vil og hvilken stil de vil. Etter det tester vi bulderne for å finne ut hva det egentlig er vi har på veggen. Etter hvert ser vi hva vi mangler av stiler og vanskelighetsgrader, og så må vi jobbe for å lage buldere av den typen vi mangler. Jo lenger ut i prosessen vi kommer, jo mindre frihet har vi. Da blir jobben mer utfordrende, men kanskje også mer spennende – synes jeg.

– Hvordan løser dere det i forhold til at det kan være veldig stor forskjell på fysikken til deltagerne i noen klasser?

– Vi prøver å lage masse forskjellige problemer. Målet er at bulderne vi skrur, skal teste alle egenskapene en god klatrer burde ha: teknikk, balanse, dynamikk, styrke og så videre. Hvis vi får til en god spredning i stiler, burde det være noe for alle!

– Når dere kommer til finalerundene – tilpasser dere bulderne til dem som er kommet til finalen, eller er det planlagt i forkant? Hva skjer for eksempel hvis det viser seg at kvalik-rutene var altfor harde/softe?

– Det aller første vi gjør når vi begynner å jobbe, er å skru finalebulderne. Som regel blir kvalikbulderne for lette eller for harde i noen klasser. Da gjelder det å skru opp finalebulderne igjen også teste, endre, teste, endre ... Til vi er fornøyd. Det er ikke uvanlig at vi til og med skrur ned en hel bulder som ingen noen gang får prøvd – og setter opp en ny. Den kvelden etter kvaliken er veldig slitsom. Da har vi har vært i hallen siden tidlig på morgenen, så skal vi skru ned hele veggen, skru opp finalebulderne, og så gjøre masse endringer til vi er fornøyde.

– Er det nervepirrende å se på deltagerne gå løs på bulderne?

– Du skulle bare visst! MYE mer nervepirrende enn å delta selv.

– Hva er det beste og verste som kan skje?

– La meg først beskrive det beste som kan skje: Alle deltagerne har det gøy, får klatra masse og ingen skader seg. Og resultatlista ser litt ut som dette:

1. 4 topp, 4 soner

2. 3 topp, 4 soner

3. 2 topp, 3 soner

4. 2 topp, 2 soner

5. 1 topp, 3 soner

6. 0 topp, 2 soner

Jo lenger unna det, jo kjipere er det.

Les mer om NM og hvem som skal delta her. Hele kvalik og finaler streames live her.

Foto: Bjørnar Smestad

Last ned
Andre nyheter